Aller förste gang kona mi, Inger, og jeg besökte Sollerön, var 29. juni 1975, altså for snart 40 år siden. Datoen husker vi både fordi vi har daterte bilder i vårt fotoalbum, blant annet av Sollerö kirke, og fordi det var vår 1 års bryllupsdag. Men vi var ikke på en tur som var planlagt fra vår side. Ingers far, Frank Johansen, måtte flykte til Sverige under krigen fordi han deltok i en motstandsgruppe mot tyskeme som var under opprulling i Oslo. Han fant sin kone på Färna Bruk i Västmanland, Dagmar Göthe, der det var en norsk leir. Navnet Göthe var soldatnavn, og Göthtorpet eksisterer fremdeles som feriebosted, men Dagmar og hennes far, farfar og farfars far hadde alle bodd på Färna Bruk, og de to eldste var smeder. Inger var hver sommer hos sin mormor på Färna, og vi fortsatte å besöke venner der etter at vi ble gift. Foreldrene til ei venninne av Inger, som også er slektninger, tok oss med den nevnte dagen i 1975 på en tur opp til Dalarna og rundt Siljan. Da besökte vi blant annet Johnsons Hemslöjd på Sollerön, som nå er försvunnet, og tok bilde av en rosa Sollerö kirke – som ble hvit i 1990.
Jeg er cand. phil. med fire skolefag og mente egentlig å bli lektor i skolen, men en uke etter at jeg hadde begynt på pedagogisk seminar i januar i 1979, fikk jeg en telefon fra Toten Museum om å kunne arbeide på museet gjennom resten av året, for de to kommunene östre og Vestre Toten hadde lovet penger til skriving av bygdebok fra 1980. Så jeg har ikke undervist en time i norsk skole, tross fire skolefag, men vert ansatt ved nevnte Toten Museum og senere Glomdalsmuseet i Elverum som konservator (som motsvarer antikvarie i Sverige), og så har jeg begynt på min 10-ende bygdebok nå i 2014. Alt dette er for å forklare hvorfor jeg delvis på egen hånd har besökt museer og hembygdsgårder i Siljansområdet, til dels mange ganger, samt flere ganger vert på Dalarnas Museum i Falun og andre museer noe unna Siijan, og også flere ganger vert på Släktsforskarnars Hus i Leksand. Så jeg har hört på flere historiske föredrag ved Lärkastugan, for eksempel 24.juli 2012 ved tidligere leder for Dalarnas Museum i Falun om byggeskikken i Dalarna, spesielt om de dendrokronologiske dateringene av tömmerhus som har skjedd i de siste tiår. Her var Margaretha Hedblom til stede, og henne hadde jeg kjent siden jeg hörte på hennes föredrag på Olnispagården i Sälen 7.august 200 I om kirkeböker, da hun var kultursjef i Malung.
Fra 1989 og fram til 2013 har Inger og jeg vrert på Sollerön hvert eneste år, altså i 25 år i sammenheng, noen få år flere ganger. Men denne kjrerlighetshistorien i forhold til Sollerön, og da er hele den tidligere kommunen med Gesunda og Ryssa inkludert, startet egentlig i 1982, for vi hadde barn. I 1980 begynte vi å kombinere de årvisse Färna-feriene med å reise via Dalarna med overnatting, og sommeren 1982 kom vi på vegen til Färna fram til Ryssa.Der overnattet vi i en stugby drevet av ei norsk kvinne som bare kaltes Lofotn Ada, som vi snakket en del med. Fra Ryssa dro vi via turistbyrået i Mora og booket neste overnatting på en gard på Sollerön, nemlig Amusgard i Bengtsarvet. Utleiere var Svea og Ivar Matsson, og vi bodde i det som en gang hadde vrert våningshuset på garden og senere brukt som bakerstue. Ekteparet drev utleie 1978-88 i folge bevart gjestebok som sönnen Georg viste meg i 2013.I 2001 döde for övrig «Gambel-Ivarn. Planen i 1982 var å leie ei natt på Sollerön, men etter våre egne ord i gjesteboka ble det slik:
« 4-6/8-82. Tusen takk for en hyggelig mottakelse og en riktig koselig stue! Vi ble en natt lenger enn vi mente, fordi det var så fint her på Sollerön. Inger og Svein-Erik Ödegaard, Kapp, Norge. »
Ja, det var fint på Sollerön, så fint at forelskelsen var et faktum. Hvilke steder vi besökte husker jeg ikke, men foto viser at vi fikk helstekt gris på stranda ved campingen, <ler «kokken» er identifisert som Arvid Knutz «Svän Arvid».
«Arvid hade otroligt många stränger på sin lyra», som det står i Sool-Öen 2004. Samtidig var det kyrkbåtsrodd, et ukjent fenomen for meg. Tilsvarende båter fantes ikke på Mjösa, Norges störste innsjö. Jeg er vokst opp i Stange på östsida av Mjösa, mens vårt bosted var Kapp på Toten på vestsida av Mjösa i 1982.
I 1984 lå vi, med en halvt år gammel sönn, i en stuga mer Tolla Marianes keramikkverksted, og da var vi også på Sollerön i 3 dager. Det ble et kort besök i 1986, med Tomteland som attraksjonen. Tomteland var jo innviet i 1984. Vi var også på Tomteland et par ganger på 90-tallet, da med 3 barn, men har aldri opplevd at barna har syntes det var mer enn ok. Julefeiringen synes nok noe for langt unna i sommervärrnen, og så er julenissen sjölsagt norsk! Kanskje dyra var det beste. Fra 1994 skulle Sommarland i Leksand bli den store attraksjonen.
I 1987 bestilte vi egentlig samme sted som i 1982, i fem dager, men far og sönn hadde dobbeltbooket, så de hadde skaffet oss en stuga noen få hundre meter lenger öst – men denne kunne jeg ikke finne igjen i 2013. Der bodde vi i 1987 og 1989 Det ble Gesundasiden fra 1990 til 2001, bl a Wickmansgården och Gesunda Stugby og deretter Sollerön Semesterby. Fra 1990 og fram til 2013 har vi hatt minst 1 ukes sommerferie her unntatt i 2003, og i tre av åra har vi bodd her lenger enn en uke. I tillegg har vi besökt Sollerön utenom sommerferiene 4 ganger. Totalt skulle det bli 34 forskjellige ganger på Sollerön av forskjellig varighet. Det var statistikken.
For noen er den ultimate sommerferien helt nye steder og opplevelser. For andre er det å komme til de kjente og kjerre stedene man har vert for, og derfor har så mange stue eller leilighet på fjellet eller ved sjöen. Vi har hatt en leilighet i Granfjällstöten i Sälenfjällen siden 1996. Men Sollerön har vert et slikt «smultronställe» som hele familien alltid har önsket å vende tilbake til. I 2013 önsket alle barn med sine ektefeller eller kjæreste å feriere på Sollerön, uten noe press i den retning. Det ble barnas paradis, og siden alle blant annet har begynt å spille golf i de senere år, er det nye aktiviteter som trekker i dag – i tillegg til noen av de gamle som tennis og minigolf. Som barn var badingen viktigst av alt.
Stranda ved campingen var kanskje det aller viktigste for barna. Her var det også noen lekeapparater den gang, og man kunne spille litt fotball eller slå badminton. Jeg mener 2003 var förste sesongen da telt og campingbiler rykket helt ned i strandområdet – og dermed ble stranda mindre familievennlig. Kanskje var det skifte av eier til Dalasektionen i Caravan Club som var avgjörende. Leie av trampbåter og annet gjennom «Björns båt- og cykeluthyrning» har også försvunnet. Men nettopp da vi hadde barn i oppveksten, fra siste del av 80-tallet og fram förbi 2000, var det mange plussfaktorer ved strandområdet. Temperaturen i vatnet og vceret under ferien blir avgjörende for badingen, og i de 25 åra innen 1987-2013 som vi har hatt et lengre sommeropphold her, har vi hatt 16 toppår, 2 med ganske bra veer og 7 dårlige badeår (1990, 1993, 1998, 2000, 2004, 2005 og 2007). Minnene tar vare på de solrike feriene, og med 18 av 25 badeferier blir hovedinntrykket at vi har feriert på Sool-Öen.
Fram til og med sommeren 1997 var det smal bro med kjöring i en retning og lysregulering på brua mellom Sollerön og Gesunda, men det foltes ikke som noe spesielt minus. Men når den nye broa var på plass for oss sommeren 1998, syntes vi jo det var bra, i hvert fall sjåforen. Vegen fra öya til Mora har jo også blitt mer direkte og dermed raskere gjennom to utbyggingsetapper.
Men er man på ferie og vi! nyte landskap og kultur, så kjörer man gjeme gamle veger, og for en lokal- og kulturhistoriker som undertegnede kjörer jeg heller gjennom Vinäs, slik vi har funnet andre bysamfunn rundt Siljan.
Min kone Inger er spesielt interessert i hemslöjd, og det betyr at Johnsons Hemslöjd var en «höjdare», som dere sier, helt fra vårt förste besök der i 1975. Tolla Marianes keramikkverksted er også blitt besökt en del ganger, og det samme er Gesunda Relax. Ellers har vi v::ert i utallige affärer og utsalg Siljan rundt, inkludert mange loppis. Det store loppiset sör for Gesunda vi! vi nevne spesielt i dag. Ja, noen ganger har dagsturene gått litt lenger vekk fra Siljan også. Så har vi den årvisse marknadsdagen i sentrum, som ve! har eksistert siden 1989.
Mens jeg som nevnt alene kan ha besökt hembygdsgårder og museer, har vi som familie vert på mange trivselskvelder på Hembygdsgården på Sollerön, helt siden förste gang i 1987. Vi avlyste trivselskvelden tirsdag 11. juli 2000 på grunn av kraftig regnver, og ferieuka i 2000 var vel også den eneste rene regne ersuke vi har hatt på Sollerön. Trivselskveldene har et navn som har v::ert en realitet for oss. Riktig nok har vi aldri vunnet konkurransen om hvem blant publikum som er bosatt lengst unna, da det er bare ca. 25 mil hjem til Löten, mens svensker fra söndre eller nordre delen av landet, og nordmenn fra s::erlig Trøndelag, er bosatt mye lenger unna.
Natur og kultur gjör at både min familie generelt og jeg som spesielt lokalhistorisk interessert, alltid vi! kunne vende tilbake til Sollerön og Siljansområdet som noe attraktivt. Bedre enn mine ord er de ord og foto som er å finne i Irene Haltiners «Året på Sollerön» som jeg kjöpte på campingen 4 august 1996 1996. Dette heftet er en liten perle! For oss er negative signaler angående den 0konomiske utviklingen ikke avgj0rende. Men fra 1982 og fram til 2012 har det jo skjedd en del endringer som en tilbakevendende turist merker seg. Sollerö semesterby og camping startet nettopp i 1982, og samtidig kom vertshuset, mens Tomteland kom i 1984 og golfbana i 1991, og store investeringer er tegn på optimisme og ökonomisk framgang. På den annen side har det senere kommet negative trekk, som at tradisjonsrike Johnsons Hemslöjd ble nedlagt, at sentrum på öya også ble redusert som turistsentrum over tid gjennom brannen og et nytt Soldi i 2002, der vikingmuseet gikk konkurs og ble stengt i 2004, at det ble problemer med å opprettholde butikken i Gesunda – som ble stengt i 2007 og hadde en midlertidig gjenåpning i 2010, at UnoX-butikken og Asps Bensin også opphörte i 2007 og at Soldi forsvant i 2008 som kafä. I 2013 opplevde vi også stopp i adgangen til Gesundaberget. Dette er eksempler på at turister som oss som har v::ert her i mange år, merker at trenden med en investeringstid i siste del av 1900-tallet först stoppet opp og senere er etterfulgt av stagnasjon og noe tilbakegang. Typisk er kanskje at min lokalavis Hamar Arbeiderblad hadde to helsides oppslag med til dels svrert positiv omtale av Gesundaberget og Tomteland, men det var henholdsvis 6 og 10 juli 1996.
Men så lenge Gesundaberget, Tomteland, campingen, golfen og Jugen Jon er et tilbud, og hele Siljansområdet fungerer som en turistmagnet, vil neppe nedgangen i turistbesök bli stor. Det er litt trist at sentrum på öya ikke lever som for, sjöl om vi årvisst folger opp den ovenfor nevnte marknadsdagen. Men noen forsöker seg på nye tiltak, for eksempel i de gamle lokalene til Johnsons Hemslöjd eller diverse loppis, og det er bra, og vi har fått Lafvasgårdens samlarmuseum. Jeg registrerer også möter og prosjekt for å få en utviklingsplan for Sollerön, og innvielsen av den nye macken hösten 2012 er et godt eksempel på at initiativ forer fram. «Framtid på Sollerön» har jeg lest som et slagord. Det tror jeg på. Men i denne artikkelen har jeg skrevet om förtid på Sollerön, en god og innholdsrik förtid for meg og min familie. At det er «så fint her på Sollerön» gjelder i dag som i 1982.
Svein-Erik Ödegaard